Tale på Oslo Symposium 28. februar 2013
Kjære Oslo Symposium Og kjære samfunnsengasjerte mennesker Og kjære dere som bryr dere om hvilken retning landet vårt tar og som mener vi trenger en ny kurs for landet vårt
Først og fremst tusen takk for invitasjonen til en konferanse som har etablert seg som en viktig møteplass, en premissleverandør og ikke minst en agendasetter. Jeg er varaordfører i Kristiansand og min hovedtese som jeg kommer til å bruke hele mitt innlegg til å bygge opp under, det er følgende:
«De regionene som legger til rette ved å gjøre det attraktivt å få barn og gir gode oppvekstvilkår, de vinner både nåtiden og fremtiden, fordi en region som er god for barn er god for alle»
Jeg kommer ellers i mitt innlegg til å se på noen nasjonale utfordringer vi har knyttet til barns oppvekst, samt gi noen eksempler fra min egen by Kristiansand.
Det første jeg vil begynne å snakke om er demografien. Min påstand er at Vesten har et demografisk problem. Spania og Italia hadde for eksempel i 2009 en fødselsrate på lave 1,4. Og fødselsrate defineres her som levendefødte i et år pr. 1000 av middelfolkemengden. Og man anser det som nødvendig med minimum 2,1 barn per fruktbare kvinne for at befolkningen i et land skal øke og ikke minske.
Ser man verdenspopulasjonen samlet, så er det ikke et problem at Vestens kvinner føder for få barn. Men ser man på Vestens demografiske sammensetning, så ser man raskt at de store etterkrigskullene som nå blir pensjonister gir store utfordringer med tanke på håndtering av pensjonsutgifter og eldreomsorg.
Norge er litt bedre stilt enn snittet i Europa. Vi har en fødselsrate på 1,88 barn. Det er ellers interessant å ta med seg at det har bedret seg litt i Norge de siste 20-30 årene. Men går vi tilbake til midten av 80-tallet hadde for eksempel den største regionen vår Oslo en fødselsrate på lave 1,3.
De regionene som gjør det best på dette er Sogn og Fjordane, Rogaland og mitt eget fylke Vest-Agder, som er de eneste fylkene som for øyeblikket har fødselsrater på over 2,0.
Så kan man selvsagt argumentere med at man kan løse Vestens og Norges demografiske problem med innvandring. Isolert sett er det riktig på sikt, men det gir betydelige integreringsmessige utfordringer og ikke minst kostnader.
Derfor er fremdeles min påstand at «De regionene som legger til rette ved å gjøre det attraktivt å få barn, de vinner både nåtiden og fremtiden»
Så da er spørsmålet: Hvordan gjør man det attraktivt å få barn og ikke minst gjøre det attraktivt å være barn, og få en trygg oppvekst?
På disse spørsmålene er det mulig å drive masse lokalpolitikk i en region.
Jeg har lyst til å begynne med et spørsmål som det er upolitisk korrekt å snakke om og som oftest blir snakket minst mulig om, fordi det er de voksnes arena. Nemlig konsekvensene vi utsetter barna for ved samlivsbrudd. I følge SSB er det de siste 5 årene til sammen 55.200 barn under 18 år i Norge som har opplevd at foreldrene har skilt seg. Har dette samfunnsøkonomiske kostnader? Ja dessverre, enorme kostnader for samfunnet. Forskning viser at barn som kommer fra brutte familierelasjoner i snitt gjør det dårligere på skolen. De er mer utsatt for mobbing. De har større representasjon på kriminalitetsstatistikk. De er mer utsatt for rusmidler. De har mer angst og depresjon. De har i snitt et dårligere selvbilde og de får mer spesialundervisning enn snittet. Selvsagt kan man også peke på eksempler hvor barn kan få det bedre ved å bo hos kun en av foreldrene eller også bli tatt bort fra foreldrene, men som en hovedregel har det negative konsekvenser for barn å oppleve samlivsbrudd. Det er grunn til å spørre seg hvorfor denne tematikken ikke er mer oppe til debatt.
Jeg synes det også er grunn til å spørre seg hvordan man tilnærmer seg tematikken. Vi ser landet rundt at for eksempel den såkalte s-undervisningen øker kraftig og da spesielt blant gutter. Har dette sammenheng med at terskelen for å skrive ut enkeltvedtak har blitt lavere, eller kan det ha sammenheng med brutte familierelasjoner?
Det er i denne sammenheng også påfallende at dagens regjering ikke lenger har et eget familiedepartement, men kun et barne-, likestilling- og inkluderingsdepartement.
Det er synd, for familie og familierelasjoner er nøkkelord i denne sammenhengen. Det er ikke en menneskerett å få barn. Men barn har rett på en mor og en far. Ved barn i andre samlivsformer settes de voksnes interesser foran barnas interesser. Det er også påfallende å høre venstresiden i norsk politikk sin argumentasjon når det gjelder det at menn bør jobbe i barnehage. Det sies at det er godt for barna i barnehage og også å ha mannlige forbilder. Det er jeg ikke uenig i, men i følge venstresiden gjelder dette altså ikke i grunncellen i samfunnet nemlig familien. Her trenger barna med dagens lovgivning ikke en farsrolle. Argumentasjonen er skummelt dobbeltsidig.
Et annet spørsmål som er såkalt upolitisk korrekt å snakke om er de psykososiale konsekvensene av abort. Igjen fordi det er de voksnes arena. I 2011 ble 15.343 ufødte liv fjernet fra mors mage i Norge. Har dette noen kostnader for samfunnet som det i liten grad snakkes om? Ja dessverre enorme kostnader. Hør på dette:
En studie av over 56.000 pasientjournaler fra California viste at kvinner som hadde tatt abort i stedet for å føde hadde 160 % større sannsynlighet for å bli å bli innlagt til psykiatrisk behandling de første 90 dagene etter abort.
En finsk studie viser at kvinner som har tatt abort har tre ganger så høy sannsynlighet for å ta selvmord som gjennomsnittet for alle kvinner i Finland.
Over 20 ulike studier viser for eksempel også sammenheng mellom abort og økt misbruk av rusmidler. I tillegg er det en rekke studier som rapporterer om spiseforstyrrelser, seksuell dysfunksjonalitet og økt depresjon.
Abort har enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser som det i svært liten grad snakkes om i dagens Norge. Igjen ser vi en klassisk sak hvor de voksnes interesser går foran barnas, og hvor realitetene og kostnadene skriker mot oss, men nærmest ties i hjel. Tilsvarende ser vi i samfunnsregnskapet når det gjelder alkoholmisbruk. Det har enorme kostnader, men man har liten politisk vilje til å gjøre noe med det, fordi «det er de voksnes arena».
Ellers er det også slik at de samme regionale forskjellene som gjelder for fødselsrate finner vi igjen når det gjelder aborttallene. Vest-Agder, Rogaland og Sogn og Fjordane har de laveste aborttallene.
Det har de siste årene vært tverrpolitisk enighet om gode fødelspermisjonsordninger i landet vårt og det er bra. Dette er med på å forklare hvorfor Norge tross alt gjør det rimelig bra på fødselsstatistikken. Samtidig har lønns- og prisveksten i landet gjort det nødvendig for begge foreldrene å være i inntektsbringende arbeid. Der hvor venstresiden og høyresiden skiller lag i norsk politikk er der hvor man ønsker å gi foreldrene valgfrihet til selv å velge hvilken løsning som er best for familien de første årene når barna er små. Da de rødgrønne valgte å fjerne kontantstøtten for 2-åringer fra i høst, så innførte vi i Kristiansand en lokal kontantstøtte. Ca 8 % av våre 2- åringer får nå lokal kontantstøtte. Dette har en samfunnsøkonomisk kostnad i det korte bildet, ved at vi som kommune mister skatteinntekter fra den av foreldrene som har permisjon fra jobb. Samtidig skaper det muligheter for andre som kan komme inn som vikar. Det som imidlertid blir en feil påstand, er at kontantstøtte gir mindre skatteinntekter til kommunene og bør unngås fordi foreldrene bør raskest ut i arbeid igjen. Vi tenker helt motsatt. Vi er villig til å ta den kostnaden i det korte bildet, ved at vi tror på å gi foreldrene valgfrihet. Vi ser på det som en investering. Vi tror på å lage rammer som gjør det attraktivt å få barn. Slike familier får da gjerne flere barn og da blir skatteregnskapet et helt annet når vi tar de lange brillene på, ved at det fødes flere fremtidige skatteytere.
I tillegg tror vi på å gi familiene økt ro i en sårbar periode i samlivet. Dette igjen er forebygging av beste sort. Kan vi redde et ekteskap fra samlivsbrudd, vet vi at det har enorme positive effekter for kommuneøkonomien og for familien det angår. Derfor har vi i barnas by Kristiansand gitt mange direkte tilskudd til organisasjoner som driver samlivskurs. Igjen fordi vi tror at forebygging er bedre enn brannslukking.
Den politiske tenkningen vår om at en by og en region som er god for barn er god for alle, har også ført til at vi ønsker å legge til rette for gode oppvekstvilkår på flere nivåer og flere arenaer i byen vår. Vi har en kulturstiftelse med 1,4 milliarder i stiftelseskapital som har som hovedstrategi å gjøre Kristiansand til barnas kulturby.
Vi har også 450 barn i byen vår som er svært utsatt. Og i mangel av noe bedre ord kaller vi dem for 450 fattige barn. For disse barna har vårt bystyre tverrpolitisk vedtatt å opprette en ordning med såkalte fleksible tiltaksmidler. Dette er brannslukking og ikke forebygging, men likevel nødvendig. I dag tar vi det som en selvfølge at alle barn har termos, ski, sitteunderlag, lue osv når skolen skal på tur. Slik er det dessverre ikke. Vi har derfor laget en ordning hvor læreren og rektor på skolene våre i fellesskap ubyråkratisk og udemokratisk kan beslutte å kjøpe ting de utsatte elevene våre måtte mangle. Vi har for eksempel kjøpt datamaskiner til elever som har vært alene i klassen om ikke å ha en datamaskin. Tenkningen er hele tiden å gi trygge oppvekstvilkår og gode rammer for det å være barn i byen vår. Samtidig er det jo også fantastisk å møte noen av disse barna og se gleden i øyene ved at de kan delta på lik linje med de andre barna.
Ellers, i rettferdighetens navn, må jeg også nevne noen av de utfordringene vi har i byen vår. Vi har for eksempel litt flere unge sosialhjelpsmottakere blant de mellom 18 og 25 år. Dette har vi ikke klart å finne ut av hvorfor. Og det har vært slik lenge. Merkelig nok retter det seg opp når de passerer 25 år, da ligger vi under landsgjennomsnittet for sosialhjelpsmottakere.
Barnas by Kristiansand har også valgt å satse på søndagsskolen hvor vi 3 år har valgt å gå inn med midler til utvikling av undervisningsmateriell. Dette har blitt distribuert og gitt ringvirkninger til søndagsskolen over hele landet.
Et tilleggsmoment som bør tas med når det gjelder abortsaken, er at dersom vi mener at livet er ukrenkelig, så må vi også være villig som samfunn til å ta de kostnadene det innebærer for eksempel ved at flere barn blir født med misdannelser og ulike syndromer. Vi må være villige til å ha ordninger med omsorgslønn og avlastningstilbud.
Når vi nå hører historier fra Danmark om at foreldre som har barn med Downs syndrom mobbes og må forklare hvorfor de har satt barnet til verden, så har det landet gått inn i et sorteringssamfunn som begynner å minne om de tyske nazistenes tenkning på dette feltet. Det er ikke bra og bør tjene som et varsku om hvordan det også kan bli i vårt land om vi ikke står opp mot et slikt sorteringssamfunn.
En annen samfunnsutvikling vi ser er at mennesker som er tidlig i 20-årene når de får barn, nærmest må forklare hvorfor de har valgt å få barn.
Denne tenkningen er hele landet vårt preget av, med den konsekvens at snittalderen for førstegangsfødende er stadig stigende. Nå er snittalderen passert 30 år for førstegangsfødende i Norge. Samme fenomen ser vi over nesten hele Vesten og det henger sammen med den demografiske utfordringen og de lave fødselsratene jeg startet innlegget med. Da vi også vet at faren for syndromer øker dramatisk for fødende over 35 år, sier det seg selv at dette er en utfordring.
Avslutningsvis og med fare for at det blir mye skryt av Kristiansand og de rammene vi legger for barns oppvekst i vår by, så vil jeg også nevne Sentios store borgerundersøkelse for 2012. Her ble 20.000 respondenter landet rundt spurt om hvor fornøyd er du totalt sett med kommunens tjenestetilbud. Kristiansand ble kåret til den beste av storbyene og nummer 2 av totalt 428 kommuner.
I min verden tar jeg selvsagt dette med meg som et tegn på at innbyggerne ønsker ordninger som gir gode oppvekstvilkår for barn. Ordninger med valgfrihet. Gode kulturtilbud for barn. Kommunal kontantstøtte. Støtte til utsatte barn. Og at kommunen er villig til å tape litt personbeskatning i det korte bildet mot å kunne se på det som en investering i fremtidige skatteytere.
Dermed er fremdeles tesen min følgende:
«De regionene som legger til rette ved å gjøre det attraktivt å få barn og gir gode oppvekstvilkår, de vinner både nåtiden og fremtiden, fordi en region som er god for barn er god for alle»