Frivillig og ufrivillig deltid

Det er sånn at arbeidsstyrken vår er majoriteten av Norges nasjonalformue. Og arbeid er med å skape velferdsstaten vår.

Det er godt å arbeide, og uttrykket «lediggang er roten til alt ondt» er også relevant i denne sammenhengen.
Jeg tenker videre at det er to grøfter man kan havne i når det gjelder denne debatten. Den ene grøfta er at alle skal jobbe 100 %.
Den andre grøfta er at man syr puter under armene på folk og fører en snillisme-politikk i denne sammenhengen. Begge disse ytterlighetene tror jeg ikke er bra.
Jeg er langt på vei enig i at det å jobbe fullt bør være normalen. Samtidig må vi ikke bli en kommune hvor vi ikke lenger er inkluderende i arbeidslivet.
Vi må ikke bli en kommune hvor man ikke kan ha valgfrihet.
Det må kunne skilles mellom frivillig deltid og ufrivillig deltid.
Videre bør vi også kunne ha fokus på det vi kaller livsfaseorientert personalpolitikk og ikke minst seniorpolitikk.
I NAV snakker man om personer som har en restarbeidsevne. La oss sikre oss at vi fremdeles kan inkludere disse med stillinger som er tilpasset menneskers kapasitet. Det er langt bedre enn 100 % uføretrygd. Både for den det gjelder og for samfunnet.
La oss også legge til rette for at man når barna er små kan prioritere nettopp familien i en sårbar fase. Fører man en familiepolitikk som gjør at familier får 3 barn i stedet for 2 barn, så er dette en ekstra fremtidig arbeidstaker og skatteyter. Landet vårt trenger fremtidige arbeidstakere og en kortsiktig arbeidsprofitt-tenkning her og nå, er samfunnsøkonomisk en dårlig langsiktig politikk for landet vårt. Spesielt i et land med en aldrende befolkning.
La oss være en kommune der arbeid er et gode, hvor vi legger til rette for å kunne jobbe fullt, samtidig som vi også er orientert i forhold til våre innbyggeres behov i ulike livsfaser. Det er det beste for samfunnet vårt.