«De som faller utenfor» Tale på Oslo Symposium 17. mars 2015

Kjære Oslo Symposium
Og kjære samfunnsengasjerte mennesker
Takk for forespørselen om igjen å få lov til å bidra som taler på denne samlingen av verdibevisste mennesker og viktige meningsbærere.
Overskriften for mitt innlegg er i år: «De som faller utenfor»
I mitt innlegg i dag har jeg tenkt å slå et slag for noe så tradisjonelt som god gammeldags nestekjærlighet. I ei tid og et land hvor effektivitet, tidsklemme og forventningspress ligger som en klam hånd over de som ikke mestrer det. Majoriteten av Norges befolkning har det bra. Likevel har over ¼ av Norges befolking opplevd vond ensomhet. Og på julaften sitter over 110.000 av oss ensomme. Hva var det som gikk galt på veien til verdens rikeste land? Og hvor stor negativ betydning har det at familiebegrepet i stor grad er gått i oppløsning?
Jeg vil i mitt innlegg se på de to begrepene «de som faller utenfor» og «kristen nestekjærlighet» og hva jeg mener vi har av virkemidler i verktøykassa for oss som er her i dag og som styrer en by, en kommune eller et departement.
Når det gjelder nestekjærlighet, så innebærer kristen nestekjærlighet en radikal grunnholdning for hvordan vi skal møte våre medmennesker, som også må få konsekvenser for politikken. Nestekjærligheten gjelder alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hvor de bor. Den inkluderer selv de vi måtte oppfatte som våre fiender, og den krever aktiv handling. Dette er radikale og sterke ord som jeg skal komme tilbake til.
Norge har aldri vært rikere enn vi er i dag, rentenivået har ikke vært lavere, den generelle velstanden neppe vært høyere og arbeidsledigheten er fremdeles svært lav.
Likevel ser vi de siste 20 årene at antall fattige nordmenn øker. Hvorfor er det sånn?
Bare de siste 7 årene har det blitt over 10.000 flere fattige barn i Norge. Og det er nå rundt 80.000 barn i Norge som lever i såkalt relativ fattigdom. Dette er ikke noe som dagens regjering skal ha skylden for. Under den rødgrønne regjeringen var det også økning av fattige i landet vårt. Forskjellene blir altså større enten det er blåblå eller rødgrønne som styrer landet.
Samtidig ser vi også helt klart at veien til fattigdom er forskjellig for nordmenn og innvandrere. Og en undersøkelse fra 2006 gir grunn til å tro at den vanligste veien inn i fattigdom er forskjellig for nordmenn og innvandrere:
For etniske nordmenn går veien oftest gjennom samlivsbrudd og brutte familierelasjoner.
Mens for innvandrere går veien oftest gjennom det å ha svært store familier, altså store barnekull.
Jeg må også legge til at vi ikke snakker om såkalt absolutt fattigdom, men det vi kaller relativ fattigdom. Ved relativ fattigdom, er fattigdomsgrensa det som trengs for å leve et anstendig liv sammenlignet med andre mennesker i samme samfunn. Og det er her vi ser at stadig flere mennesker har utfordringer med for eksempel det vi kaller indirekte kostnader i skolen og fritidsaktiviteter. Vi tar det som selvfølge at alle har sitteunderlag, ski, termos, lue, pc, nettbrett og turtøy. Sånn er det dessverre ikke. I økende grad ser vi at forskjellene øker.
Og innvandrere er overrepresentert og tallene er skremmende:
Av alle somaliske barn under 18 år i Norge, lever over 70 prosent i fattigdom
Av alle irakiske barn i Norge, lever 54 prosent i fattigdom
Av alle afghanske barn i Norge, lever 49 prosent i fattigdom
Av alle pakistanske barn i Norge, lever 40 prosent i fattigdom
Når det gjelder etniske norske så er tallene når det gjelder antall fattige relativt stabile. I følge forskningen er trolig den viktigste forklaringsvariabelen til fattigdom skilsmissestatistikken. De siste fem årene har over 55 000 norske barn under 18 år opplevd at foreldrene har skilt seg, ifølge SSB. Dette er med på å forklare hvorfor tallene ikke går ned. For noen år siden fikk vi en forskningsrapport fra den byen som jeg leder, Kristiansand. Her var et av sitatene fra rapporten følgende: «Jeg er så utrolig lei av å være fattig alenemor». Dessverre er nok det et både symptomatisk og beskrivende sitat for mange etniske nordmenn som opplever dette.
Ellers når det gjelder Norges barn og unge, så er det ikke slik lenger at alt var bedre før. Fra min egen by Kristiansand kan ting tyde på at snittungdommen aldri noensinne har vært snillere. Vi har siden 1990 gjennomført en årlig rusundersøkelse blant våre 10.-klassinger. Aldri siden vi begynte med undersøkelsen har vi hatt så lave og gode tall når det gjelder bruk av tobakk, alkohol og cannabis.
Vi har også de siste 6 årene sett en årlig nedgang i ungdomskriminaliteten. Vi ser også at det er lite digital mobbing, de fleste har gode venner og de fleste trives på skolen.
Bekymringen min er derfor ikke angående sekkeposten «de fleste», men poster som for eksempel «ikke aktiv», «mobbeoffer», «uten nær venn» eller «tidlig debut med rus».
Innenfor idretten ser man noe av det samme mønsteret. Veldig mange er aktive i ulike idrettsklubber. I min by så er flere enn 8 av 10 barn mellom 6 og 18 år medlem av et idrettslag. Dette er veldig høye tall og noe vi skal være glad for. Samtidig er bekymringen min på de 20 % som ikke er medlem. Når vi i tillegg vet at mange holdes utenfor idretten på grunn av kontingenter og utstyrskostnader, kan vi derfor snakke om en økende klassedeling. Heldigvis gjøres det mye i det stille på dette området. Mange kommuner har midler som fordeles via idrettsrådene til dekning av kontingenter og utstyrskostnader. I tillegg er det mange idrettsklubber som også lar være å sende ut kontingent når man via trener har identifisert et barn hvor foresatt sliter med å betale for dette.
For en tid tilbake leste jeg en artikkel i VG som omtalte unge mennesker som jobbet mye. Flere hadde ukentlig 60-70 timer på jobb. Samtidig er det heller ikke disse jeg bekymrer meg for, men jeg bekymrer meg for den nye generasjonen hvor ordet «nave» er blitt et begrep. Her er det også et spørsmål om trygd og fattigdom går i arv? Forskning kan tyde på nettopp dette. Da er spørsmålet hvordan vi kan bryte denne onde sirkelen.
Et annet samfunnsspørsmål som er relevant i denne sammenhengen er den store økningen i spesialundervisning som vi opplever. I 2006 fikk 5,9 % av elevene spesialundervisning mot 8,2 % i 2010. Og på ungdomstrinnet får i dag rundt 10 % av elevene spesialundervisning. Hvorfor er det slik at stadig flere av våre barn og unge trenger spesialundervisning i skolen? Og hvorfor er økningen sterkest blant guttene? Er det fordi vi lever i en tid hvor oppløste hjem og tidsklemma fører til at flere foreldre ikke tar seg den nødvendige tid til oppdragelse og det å være gode rollemodeller? Eller er det fordi at terskelen for å skrive ut vedtak om spesialundervisning er blitt lavere? Eller er det fordi det de siste årene har blitt mer teoretiske fag? Kanskje er det en kombinasjon av disse spørsmålene som er svaret.
Et tredje område som har hatt en urovekkende utvikling de siste årene er behovet man opplever i byene for å få utdelt mat. I min by er det 5 ulike aktører som deler ut mat. Det forteller meg om en nød og et behov som vi som samfunn ikke klarer via det offentlige å dekke opp. Så er det selvsagt glimrende at menigheter og frivillige organisasjoner er med og tar dette ansvaret. På samme måte som de bidrar med ulike frivillighetssentraler. Og nå i januar hadde for eksempel frivillighetssentralen til menigheten Filadelfia i Kristiansand alene 280 oppdrag på en måned til mennesker som var ensomme, som var i nød eller trengte hjelp med noe i hjemmet. Ting kan tyde på at landet vårt kanskje har mer nød, ensomhet og nyfattigdom enn noen gang.
Enkelte jeg har snakket med sier at Norge trenger en skikkelig nedtur økonomisk for på den måten at landet skal se verdien av familien som en viktig institusjon og samfunnscelle. Og om 10-15 år kan det godt hende at vi ser tilbake på året 2015 og sier. Det var det året det snudde og som Norge måtte begynne å jobbe igjen. De enorme forekomstene av shaleolje i USA gjorde at oljeprisen stabiliserte seg på et så lavt nivå at det ikke lenger er lønnsomt å utvinne på norsk sokkel og i særdeleshet ikke i Barentshavet med break-even-priser på over 100 dollar fatet. Omstillingen gikk ikke raskt nok og Norge så en betydelig økning i arbeidsledigheten. Norge har i dag en offisiell arbeidsledighet på rundt 3,5 %. Men med mer enn 20 % av alle nordmenn i yrkesaktiv alder som har trygd som sin viktigste inntektskilde, er reelt sett arbeidsledigheten betydelig høyere. Dersom ikke omstillingen kommer raskt nok, vil muligheten for en betydelig økning i arbeidsledigheten være tilstede og med påfølgende kraftig økning i de sosiale kostnadene. Når vi i tillegg er klar over det norske sosialdemokratis kraftige nedbygging av storfamilien og kjerne-familien i etterkrigs-Norge, så er det klart at manges sosiale sikkerhetsnett er og vil være begrenset.
Nå kan det godt hende at Norge klarer å omstille i tide. Men dersom vi ikke klarer det og oljeprisen kanskje faller enda lavere, så er det en ting som er sikkert. Det er at gruppen vi kaller «de som faller utenfor», den kommer til å øke. I tillegg vil skatteinntektene til stat og kommune falle betydelig, slik at muligheten for å opprettholde velferdsordningene vil bli redusert.
Hva er så medisinen slik jeg ser det?
Det er mye man kan gjøre. Man bør selvsagt så langt som mulig ivareta de generelle velferdsordningene og samtidig styrke de målrettede velferdsordningene mot risikogrupper som arbeidsledige, enslige forsørgere og ikke-vestlige innvandrere
Når det gjelder barn og unge som faller utenfor i dag, så må man vurdere å omfordele noen av ressursene som anvendes på tiltak rettet mot det enkelte barn, som for eksempel besøkshjem og støttekontakt og liknende, til å omfatte hele familien.
Videre er det en rekke inkluderende tiltak som kan gjøres på kommunalt nivå som for eksempel: Støtte via idrettsrådet til å dekke idrettskontingenter. Fortsatt satsning på tiltaksmidler mot fattigdom i skolen. Fortsatt satsning på forebygging av drop-out osv.
Videre er også støtte til ulike former for ekteskapskurs og samlivskurs viktige fattigdomsbekjempende tiltak. Dette fordi familien i sin grunnform forebygger ensomhet, gir sosialt sikkerhetsnett og er inkluderende.
I tillegg må vi som land kollektivt klare å få på plass en enda større grad av det jeg kaller hverdagsinkludering. Inkludering av våre nye landsmenn. Skape møteplasser hvor relasjoner oppstår. Og i større grad se på innvandrere som ressurser og ikke problemer og utfordringer.
Og sist men ikke minst trenger landet vårt typer som Hans Nielsen Hauge. Mennesker som setter nestekjærlighet og gründerskap på agendaen. Mennesker som kan sikre sosiale og familiære samfunnsstrukturer og tillegg fremelske innovasjon, nyskapning, gründerskap og nye bedrifter.
Avslutningsvis vil jeg si det at en renessanse for familien som samfunnets grunncelle, sammen med god gammeldags kristen nestekjærlighet, og kombinert med haugiansk gründerskap og nyskapning, det tror jeg er medisinen for Norge i postoljealderen
Og da synes jeg det passer fint å avslutte mitt innlegg med et dikt av en mann som i sin tid var en foregangsmann når det gjaldt å bevare kanskje noe av det mest norske vi har, nemlig nynorsken. Her peker Ivar Aasen nesten på profetisk vis for 150 år siden på essensen av hva nestekjærlighet og Norge anno 2015 handler om:
Skal alle ganga med kvite hender
so kjem det armod i mange grender
Skal guten grava og streva hardt
so verer neven vel hardt og svart
Men når me høyra um gamla tider
so hadde folket vel verre rider.
Me all den trældom, som no me sjå
so er det mildare no enn då
Til Lags aat alle kann ingen gjera.
det er no gamalt og vil so vera
Eg tykkjer stødt at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest.
Takk for oppmerksomheten