Brutte familierelasjoner og konsekvenser for barna

For mange er dette et sårt tema og vekker mange vonde følelser. Samtidig er det grunn til å spørre om det skal være tabu å snakke om disse tingene? På en konferanse som skal diskutere samfunnsproblemstillinger, må det være lov å løfte disse problemstillingene. Hvor skal vi ellers snakke om dette? Hvordan skal vi ellers finne gode løsninger, legge til rette for bedre prosesser og få frem mer kunnskap om utfordringer jeg mener vi åpenbart kan bli bedre på som samfunn. Vi kan ikke slå oss til ro med at vi har funnet den beste måten å håndtere dette på, som er så krevende for de som rammes. Spesielt ikke når forskningen nå gir oss et så tydelig budskap. Så forstår selvsagt jeg også at formen som Fedrelandsvennen presenterte dette på, kan oppfattes både sårt, vanskelig og vondt for mange. Bakgrunnen for avisoppslaget er ellers at jeg var på en konferanse i Oslo og holdt en lengre tale som hadde følgende tema: «De regionene som legger til rette ved å gjøre det attraktivt å få barn og gir gode oppvekstsvilkår, de vinner både nåtiden og fremtiden, fordi en region som er god for barn er god for alle.» Temaet i talen var altså hvordan kan vi gjøre det best mulig for barna i vår by. Dersom noen er interessert i å lese hele talen, så ligger den ute på www.jorgenk.no. Som en del av talen omhandler jeg forskning knyttet til konsekvenser barn blir mer eksponert for ved samlivsbrudd. Her finnes det mye forskning. Og forskningen peker helt klart på at barn som rammes av samlivsbrudd, dessverre er mer utsatt på de negative statistikkene. Samtidig nevner jeg at man også kan peke på eksempler hvor barn kan få det bedre ved å bo hos kun en av foreldrene eller også bli tatt bort fra foreldrene, men som en hovedregel har det negative konsekvenser for barn å oppleve samlivsbrudd. Jeg stiller da spørsmål ved hvorfor denne tematikken ikke er mer oppe til debatt. Det er det også flere enn meg som gjør. Tidligere justisminister for Arbeiderpartiet Anne Holt har et glimrende innlegg i Dagsavisen dagen før oppslaget i FVN. Her sier hun blant annet følgende: «Vi burde flytte fokus noen skritt tilbake. Spørre oss selv hva som gikk galt. Ikke hos det enkelte par, men hos oss som kollektiv. Da ville vi måtte spørre oss om hva det er med det moderne Norge som gjør det så utrolig vanskelig å holde sammen. Vi måtte rette søkelys på tidsbruk og materielle krav, arbeidslivsmønstre og kjønnsroller. Vi måtte i det hele tatt granske oss selv og de grunnleggende valg vi treffer i livet, hvorfor vi treffer dem og på alvor ta inn over oss konsekvensene. Det høres riktig ubehagelig ut. Men kanskje det likevel er en god idé, i alle fall av hensyn til ungene.» Hun sier videre: «Rent bortsett fra ett og annet pip fra KrF, som oftest da av oss andre avvist som moralisme og derfor irrelevant for det offentlige rom, ser vi stadig sjeldnere noen rette søkelyset mot skilsmissen som et menneskelig og materielt sett svært kostbart samfunnsproblem». Hun får støtte av psykolog og samlivsekspert Frode Thuen, som har forsket på skilsmisser i flere år. Han mener samlivsbrudd er et undervurdert og underprioritert samfunnsproblem og sier følgende: «Vi vet at barn som opplever samlivsbrudd er betydelig overrepresentert på statistikken over alle slags mulige problemer: psykiske problemer, rusproblemer, problemer på skolen og så videre». Dette er det all grunn til å ta på alvor, sier Thuen, som understreker at noen parforhold bør ta slutt.
Så koker det hele kanskje ned til at vi alle ønsker det beste for våre barn. I den prosessen kan det hende vi må makte å ta noen vanskelige debatter. Stille noen ubehagelige spørsmål. Tenke på hva som er de beste forebyggende tiltakene samt hvordan vi best mulig kan hjelpe de som har kommet i en vanskelig situasjon. Så langt har det kommet mye konstruktivt ut av dette. Jeg har fått innspill om avlastning for barna, mer penger til familiekontorene, penger til ungdomsprosjekt og enda mer satsning på samlivskurs. I tillegg er det kommet forslag om å la de voksne flytte i stedet for at barna skal bo i en koffert og flytte mellom to hjem. I det hele tatt er det kommet mange konstruktive innspill. Så skulle jeg som sagt innledningsvis gjerne sett en annen vinkling på saken. Det kan jeg ikke gjøre noe mer med nå, men vi kan bruke saken til å bli enda bedre til å tenke og diskutere hva som er det beste for barna og hvordan vi best kan legge til rette for en barnevennlig by.