1000 år med kristendom i Norge

Denne salmen ble skrevet av Elias Blix i 1891. Han var faktisk også kirkestatsråd. Og melodien er passende nok fra Grundtvigs danske salme som ble skrevet til kristendommens tusenårsjubileum i Danmark i 1826.

Og det er mye visdom i Elias Blix sin flotte salme
Og noen av de sentrale spørsmålene jeg vil prøve å svare på er følgende:
Finnes det en arv og noen røtter vi må ta vare på?
Finnes det myter om kristningen av Norge som ikke er sanne?
Hva har kristendommen tilført Europa?
Hvordan har den lutherske arbeidsmoralen påvirket verden?
Disse spørsmålene vil jeg reflektere litt rundt.
Og i tillegg, hvem det er som skal fortelle denne historien?
Jeg tenker i alle fall at denne historiefortellingen bør ikke kuppes av noen. Alle har sine briller og perspektiver. Samtidig mener jeg det er rett å si at mange av oss opplever at historien ikke har vært korrekt fremstilt på mange ulike felt de siste 100 år.
Så er det selvsagt naturlig at mange av oss som har en kristen samfunnsforståelse, vil ønske å påvirke denne historiefortellingen. Det skal vi få lov til.
Og kanskje er denne historiefortellingen viktigere enn noen gang. I veldig mange vestlige land skjer det for tiden store politiske endringer. Nasjonalistiske og populistiske strømninger øker i styrke i Europa. I møte med innvandringen blir både Norge og Europa utfordret på hvordan vi ivaretar våre verdier.
Skal så alt i landet vårt være livssynsnøytralt? Skal alle religioner veies likt? Eller skal vi med stolthet og rett rygg kunne hevde at, ja, kristendommen har faktisk gitt dette landet noe som er verdt å beholde og bygge videre på.
Mitt svar på det er et klart ja.
Og jeg vil si det så tydelig at dette er røtter som jeg sterkt vil advare mot å kutte forbindelsen til.
Når vi så skal stå opp å forsvare disse røttene, så er det viktig med kunnskap og kjennskap til historien. Og en viktig refleksjon er å diskutere hva vi vil bringe videre av det vi har arvet.
Det er mange som har skrevet mye feil og hevdet ting som er blitt til myter. Og Bjørn Are Davidsen i Tankesmien Skaperkraft skriver blant annet følgende: «1900-tallets historieskrivning ble i stor grad preget av antikristne stemninger og en marxistisk historieforståelse, noe som satte sitt preg på hvordan historien ble formidlet.»

Som allerede nevnt er det flere utbredte myter og forestillinger om kristningen av Norge som bør utfordres. Samtidig kan man havne i grøfta på begge sider av denne veien. En fallgruve er å romantisere hele kristningsprosessen uten å samtidig se at det også hadde sine mørke sider, som for eksempel Kirkens og kristenkongenes maktmisbruk.
Både i lærebøker, media og populærvitenskap ser vi ofte fortellinger som er tatt ut av sin sammenheng eller ikke gir et fullstendig bilde. På den måten har flere myter og feiltolkinger festet seg.
Stiftelsen Skaperkraft har pekt på noen relevante feiltolkninger i denne sammenhengen. Jeg vil nevne 3 av disse eksemplene her.

Det første eksempelet handler om at flere lærebøker forteller at Kirken først og fremst var en maktfaktor og ble mektig gjennom gaver og tiende. Samtidig er det mye som ikke tas med. For eksempel har det frem til nå vært veldig lite snakk om at en fjerdedel av kirkens inntekt gikk til de fattige. For første gang i Norge, så ble det organisert en hjelp og et vern for fattige. Dette med at Kirken har satt sitt avgjørende preg våre gode og lange tradisjoner med nestekjærlighet og omsorg for svake, syke og fattige, kan med fordel opp-kommuniseres.

Det andre eksempelet handler om søndagsfri og det å gå til gudstjeneste. Mange lærebøker forteller at man fikk bøter om man ikke holdt søndagsfri og kom seg til gudstjeneste. Påtakelig nok nevner man sjelden i de samme lærebøkene at Norge, for første gang i historien, fikk påbud som ga alle arbeidere, inkludert slaver, rett til å ha fri en dag i uka og fri i høytidene. I tillegg var det slik at den som skulle betale boten, det var bonden som hadde tvunget dem til å arbeide.
Vi har jo også jevnlig diskusjonene før jul i Norge om man skal ha skolegudstjenester eller ikke. Og nettopp på grunn av den diskusjonen burde disse lærebøkene hatt med denne sammenhengen. At dette handler om grunnleggende rettigheter til kvile og fri fra arbeid

Det tredje og siste eksempelet handler om dåp. I Gyldendal-boka Gaia blir dåp fremstilt som tvang. Og de skriver følgende sitat: “Barn skulle døypast så snart som råd”. Problemet er at de ikke setter det inn i en større sammenheng. En veldig viktig ting som blir utelatt er at Norge nå for første gang får et prinsipp om at barn har rett til å vokse opp. Før kristningen av Norge var det vanlig å sette ut barn man ikke ønsket til ville dyr. Ikke ulikt tradisjoner man den dag i dag i ser i Afrika.
Så poenget er: Det å fortelle om å tvangsdøpe barn blir veldig misvisende, uten å samtidig fortelle om et totalt endret syn på menneskeverdet. Nemlig et helt nytt syn på livet som kristendommen brakte til Norge.

Så mitt budskap i dag er entydig og klart: Kristendommen har vært, og er en viktig grunn til at Norge er et godt land å leve i. Byggingen av Norge hadde ikke vært vellykket uten kristendommen som fundament.

Plutselig får Norge tilgang på kunnskap på en helt ny måte. Noe av dette kan vi lese om i et brev fra 1078 hvor pave Gregor VII skriver til Olav Kyrre at paven er bekymret for dere som bor i utkanten av verden. At dere har færre menn til å lære dere opp i kristen religion og lite av den trøst og støtte som skal til. Da Norge ligger så langt unna, blir løsningen at pave Gregor ber kongen om å sende «noen unge og ættestore menn til pavehoffet.» Slik at nordmennene ikke skulle være ulærde eller uten kunnskap, men ha målkunnskap, lærdom og gode seder, og med Guds hjelp gjøre et ordentlig dyrkningsarbeid»
Med disse få setningene fra paven, så forstår vi at dette åpenbart har vært et vendepunkt for Norge når det gjelder vitenskap, kunnskap, kompetanse og nye skikker og bruk.

Videre hadde jeg også lyst å si litt om bibelen og dens påvirkning på et land og bibelens betydning for verden slik vi kjenner den i dag.
I fjor vår tok jeg en timeout med kona og de 3 sønnene våre og dro på bibelskole på Hawaii. Det ble en fantastisk opplevelse. På bibelskolen traff jeg Loren Cunningham. Han er grunnlegger av Ungdom i Oppdrag, som nå driver arbeid i 180 land. Han har skrevet mange bøker, og blant annet en bok som heter: «The book that transforms nations»: I denne boken beskriver han veldig mange land og deres utvikling og hvordan bibelen har påvirket nasjonene. Norge har et eget kapittel hvor Hans Nielsen Hauge blir forklart. Han bekrefter Arne Garborgs ord om at det er ikke Henrik Wergeland, men Hans Nielsen Hauge som har skapt det norske nittende århundre. Nå skal jeg ikke begi meg inn på en lang utredning om Hans Nielsen Hauge. Men Hauge stiller seg inn i rekken av mennesker som tok vare på en arv. Han foredlet arven og fikk peke på en god retning. En av tungvekterne på dette feltet Francis Seierstad skriver også i sin bok ”Demokratisk kapitalisme” følgende: ”Det er et uomtvistelig faktum at det var en nær sammenheng mellom den norske vekkelseskristendom, spesielt dens haugianske variant, og en kapitalistisk praksis.”
I tillegg til den rene næringsvirksomheten, ser vi også hvordan Hauge var en foregangsfigur når det gjaldt å vise hvordan forretningsvirksomhet kunne kombineres med velgjørenhet og sosial innstilling. Alt dette er arv. Spørsmålet i dag er hvem som forvalter denne arven. Eller om arven legges til side i et stadig mer sekularisert Norge.

I fjor høst og i vinter har det vært mye diskusjon om min mulige nye partileder Kjell Ingolf Ropstad. Og spørsmålet om han er en mørkemann? Det kan vi trygt si at han ikke er.
I sin samtid så ble Hans Nielsen Hauge betegnet som en mørkemann, og når man ser på betydningen Hauge hadde for næringsutvikling i Norge i sin samtid og ettertid bør vi kanskje vurdere å få inn i formålsparagrafen til skolen at vi bør produsere flere mørkemenn.

Det er ellers avslutningsvis også relevant i denne sammenheng å nevne den protestantiske arbeidsmoral og etikk. Det er det den tyske sosiologen Max Weber som skrev om. Han forfattet verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» som en forklaring på hvorfor Vest-Europa hadde hatt en så enorm vekst økonomisk i forhold til resten av Europa og også resten av verden. Han forklarte dette med «den protestantiske etikk» i protestantismen og dens grener.
Han mente at alle protestanter felles hadde denne etikken som gjorde dem til flittige arbeidere og at dette trigget den industrielle revolusjon og den enorme økonomiske veksten Vest-Europa opplevde i tiden før og etter boken ble publisert.

Det Max Weber sa, det som Hans Nielsen Hauge stod for, og vår 1000-årige kristne arv er under press.
Senest for et par uker siden ville man nekte forkynnelse på Arendalsuka. Ei uke som handler om demokrati. Vi ser hvordan K’en i KRLE er under press. Vi ser også hvordan kristne friskoler er under press fra venstresiden. Vi ser rektorer som vil nekte kristne skolelag på både videregående og i grunnskolen. Vi ser hvordan retten til liv er under angrep, for eksempel med tvillingabort. Eksemplene er mange på at man ønsker å kutte røttene til den dyrebare arven vi eier.
Og som vi har hørt. Det finnes mange versjoner av historien om hva kristendommen har gjort med Norge. Ikke alle er like riktige, ikke alle er bygd på kunnskap. Det som er sikkert er at det er viktig å kjenne historien.
Og menneskeverd og nestekjærlighet er to av de viktigste verdiene vi har fått i arv.
Forbindelsen til disse røttene må styrkes og ikke svekkes.

Og det er akkurat som Elias Blix i 1891 gir oss en advarsel i sitt fjerde vers av Gud signe vårt dyre fedreland. Og jeg skal avslutte med disse både oppløftende, men også advarende ord:

So blømde vaart Land i Ljos og Fred,
Det grodde saa grønt i Lider,
Men atter seig Natt paa Landet ned
Med Trældom og tunge Tider.
Og Folket det sukka etter Ljos,
Og du lyste upp umsider.

Så får vi både be og tro at Norge også de neste årene kan ha glede av denne rike og gode arven vi eier og som har velsignet landet vårt rikt de siste 1000 årene.